Jeg har lyst til fortelle historien om Magnus. Det er en lang fortelling, som går helt tilbake til småskolen. Jeg velger å starte der jeg traff ham første gang, i en vikartime.

 
Magnus dukket for første gang opp i min lærerhverdag ved en tilfeldighet. Jeg var vikar i en engelsktime i en OT-klasse (OppfølgingsTjenesten). Der satt han med nesen i mobilen sin, og nektet å møte blikket mitt. På tross av gjentatte oppfordringer om å legge den vekk og følge med på undervisningen, forble nesen i mobilen. Litt småirritert spør jeg Magnus om småting fra teksten, tenker at jeg skal vise ham at han trenger å følge med.

Til min store forbauselse svarer gutten på flytende engelsk, med et modent og variert ordforråd, med refleksjoner som ikke hører hjemme hos den klassiske drop-outen. De skal lese. Han leser fantastisk. Han nekter fremdeles å se meg inn i øynene, blikket er stivt festet på mobilen mens fingrene taster febrilsk. Jeg gir en fri oppgave. Den avslører moden og logisk tankegang, men også fullstendig mangel på struktur, initiativ, gjennomføringevne, oppstartesevne, utholdenhet. Magefølelsen våkner. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det er noe «med» denne karen. Jeg er nysgjerrig, og ikke minst mistenksom. Hva gjør han i en OT-klasse? Kan han være en «sånn en», en evnerik som ikke har fått riktig tilpasning gjennom skoleløpet?

Jeg spør meg for etter vikartimen, og får greie på at gutten året før hadde forsøkt seg på en yrkesfaglig linje, men ramlet av. På OT gjorde han fint lite og ingenting. Jeg fikk lite gehør for min teori om han kunne være evnerik. Jeg hadde ikke flere timer i den klassen, men klarte ikke helt å slippe tanken på Magnus.

Høsten kom, og i en av klassene jeg skulle ha satt et fjes jeg hadde sett før. Et fjes og en holdning til skolen som hadde fulgt meg siden en tilfeldig vikartime våren før. Jeg sjekker navnelisten, og jo, det er Magnus. Han er like avvisende, nekter blikkontakt, svarer med enstavelsesord om han i det hele tatt svarer, og er fremdeles klistret til mobilen. Men mistanken min er vekket, nå gjelder det bare å finne ut hvordan jeg skal nå inn til ham, og finne ut om mistanken min er rett.

Det er bare å være ærlig. Den første måneden var knalltøff. Han nekter å svare meg. Nekter å legge vekk mobilen. Nekter å levere arbeid. Nekter å forholde seg til rutiner, arbeidskrav, hjemmearbeid. Nekter blikkontakt. Demonsterer åpenlyst på det meste jeg foretar meg, sier, eller gjør. Jeg fikk assosiasjoner til et trassig barnehagebarn som testet grenser. Jeg må tilstå jeg var svært skeptisk. Hvordan i alle dager skulle jeg nå inn til denne karen?

Vi skal jobbe med SoMe. Jeg gir dem i oppgave å følge en blogg i tre uker. Ved oppstart skal de finne en blogg og gi meg begrunnelse for valg av blogg. På tross av god tid og hjelp er han den eneste som ikke klarer det i løpet av denne oppstartstimen.Han er tydelig vant til å få være i fred. Hvordan skal jeg klare å vinne tilliten hans nok at han vil snakke med meg? Han trenger tydelig bekreftelse på hver minste detalj. Jeg tror ikke jeg kan forvente så mye fra ham med det første. Jeg aner endel hull, null utholdenhet eller læringsstrategier, i tillegg virker han selv overbevist om at han ikke har noe å fare med.

Jeg setter meg som første mål at jeg skal ha blikkontakt med Magnus hver eneste time, og venne ham til at jeg kommer ned til pulten hans hver time. Jeg må gi ekstra oppmerksomhet, hjelpe og gi positive bekreftelse på absolutt alt han produserer, uansett hvor ubetydelig det er. Det aner meg at veien frem til mål er både laaaaaang og svingete.