Det går seigt å få Magnus i gang. Noen uker inn i skoleåret, etter mange forsøk på samtaler og tilpasninger, samt iherdige forsøk fra min side på å ha blikkontakt hver time, går Magnus i baklås.

Jeg har trodd jeg hadde en dialog pågang, men nå vil han ikke delta lenger.  Jeg stenger nettet i klasserommet. Han setter seg demontrativt på tlf. Jeg prater med ham, og får en rekke «goddagmannøkseskaftsvar». Jeg fortsetter å pushe. Når Magnus sier han ikke «vil», ikke «gidder» kjører jeg på med «hvorfor»-spørsmål.

Til slutt får jeg svar. Han vil bare sove. «Er du trøtt da?» Får vite at han sover dårlig, har gjort det i mange år. Jeg lurer på om han sitter mye på nettet om natta, eller driver med andre ting. Men nei, han gjør ikke det. Men sier han er så sliten at han ikke får sove. Og sånn har det visst vært i mange år.

Etter dette åpner Magnus seg litt. Kan trekke på smilebåndet innimellom. Men jeg merker at han blir kjempesliten av at jeg presser ham slik. En oppgave der de skal skrive en kort autobiografi blir levert. Hans besvarelse består av 4 linjer. 3 av linjene handler om hvor trett han er av skolen, hvor kjedelig det er, hvor komplett uinteressant det er, at han heller vil lese nyheter og sove. Egentlig slakter han alt vi gjør.  Jeg blir litt paff over at han er så direkte, selv om jeg mistenkte at det var noe sånt som ville komme. En del av meg er egentlig fornøyd, for Magnus har levert noe, og han har åpnet opp, selv om det bare er øøøøørlite. En kartleggingsprøve i faget plasserer Magnus helt i toppen, han scorer langt over snittet. Er han i ferd med å våkne, tro?

Det går noen uker. Magnus tør litt mer opp. Jeg får mer øyekontakt. Han svarer med hele setninger, ikke bare enstavelsesord. Men samtidig har han noen timer borte. Både jeg og mor er på vakt. Så kommer en ny kartleggingsprøve. Magnus får 0 rette. Det skal godt gjøres. Det krever faktisk en viss innsats å svare feil på ALT. Magnus har altså sabotert prøven. Hvorfor det? Jeg tror han tester meg. Vil jeg følge opp? Kan han stole på meg? Bryr jeg meg?

Jeg konfronterer ham med prøven, sier bare at jeg vet han har sabotert den, sier også at jeg er litt imponert over innsatsen, det krever faktisk litt å få null rette. Magnus bare flirer. Men etter dette kommer det seg litt. Han jobber faktisk i timene, svarer på spørsmål, selv om det er under press og han tydelig ikke vil. Alle svar starter med «vet ikke», «gidder ikke», «har ikke gjort det», osv. Jeg fortsetter å presse, han er motvillig, men gjør som han får beskjed om. Arbeidet er slurvete og unøyaktig, men riktig. Magnus er nonchalant, demonstrerer tydelig at dette ikke er interessant/han kjeder seg/dette er banalt. Jeg legger merke til at når oppgavene er utenfor hans komfortsone fordi de er banale eller kjedelig er det en mer tydelig demonstrasjon. Er det noe der han må tenke seg om to ganger er det fremdeles slurvete og unøyaktig, men han kommer da med andre svar enn fasiten, kreative og spennende svar, som alle er riktige. Det er åpenbart at den som leverer svaret tenker annerledes enn de andre.