Måned: august 2016

Etter den saboterte prøven og den samtalen vi hadde er Magnus litt mer «med», men det er fremdeles et stykke igjen før jeg kan påstå å ha god kontakt med ham.

Jeg bestemmer meg for å forsøke meg på en lengre samtale. Jeg aner ikke om han vil snakke med meg eller ikke, de få samtalene vi har hatt har jo tross alt vært preget av enstavelsesord og ganske mutte setninger fra hans side. Det er ikke slik at det skal være en enveis samtale, det er jo ingen samtale om det bare er jeg som snakker…

Han er tilsynelatende fullstendig likegyldig til mitt forslag om en samtale.

«Kan vi sikkert».

«Bryr meg ikke».

«Samma for meg».

Etter noen runder med meg selv finner jeg ut at jeg skal ta sjansen på å fortelle Magnus hva jeg tror er problemet hans. Jeg har jo pirket litt i ham, kommet med noen halvkvedede viser og hint om at jeg tror han er smart og kan mye, og det er i akkurat de situasjonene han responderer.

Likevel – hva om jeg tar feil?
Hva om han ikke er så smart? Hva om han ER det, og får fullstendig hetta av å bli «avslørt»? Får han panikk og stikker av? Prestasjonsangst og dropper ut igjen? Deprimert fordi ingen har sett det før og han innser hvor mye han har mistet?
Jeg er fullstendig klar over at jeg beveger meg på svært tynn is, men bestemmer meg for å gjennomføre den planlagte samtalen. Det er så mange tegn som tyder på at han er en evnerik elev, jeg kan ikke la ham forsvinne fordi jeg ikke tør. Det er jeg som er den voksne, læreren, den som har ansvaret.

Magnus og jeg setter oss ned for å prate. Jeg er helt ærlig med ham med tanke på evner.
Jeg forteller ham om evenrike, hva som kjennetegner dem, hva slags problemer de ofte får, hva slags undervisning vi vet fungerer for evnerike.

Han er vekslende avvisende/mottakelig, litt sånn nonchalant avvisende/vantro håpefull.
Jeg ser på blikket hans at han er med, hører hva jeg sier, og at det går inn. Kroppspråket, blikk og fakter bekrefter mistanken min, men han nekter å formidle tanker om egne evner. Jeg får likevel bekreftelse på at ting er kjedelig – han har tross alt vært gjennom store deler av pensum i sine to foregående forsøk på vg1. Han sier at ALT er kjedelig. Og det har det vært siden ungdomsskolen. Jeg opplever at han prøver å formidle at ting, iallfall for ham, føles meningsløse. Han ser ikke poenget med det han skal gjøre, det er mye av det vi driver med som for ham er selvsagt, han kan det fra før, og alle oppgaver er bare «oppgulp», ikke selvstendig tankegang. Jeg sier det er fullt mulig å få til alternative løsninger innenfor de rammene vi har i læreplanen, også for ham til å vise egne tanker og ideer.

Til min glede og litt forskrekkelse er han er faktisk enig i at det kan vi prøve!
Jeg får akutt prestasjonsangst, og ser for meg at han nå vil sette meg virkelig på prøve, sabotere det han kan for å sjekke om jeg virkelig vil følge opp det jeg sier. Jeg bare håper jeg ikke har gapt over for mye.

Jeg får rett. Magnus melder seg ut av begge fagene. Jeg pusher. Dytter ham avgårde. Lager tverrfaglige opplegg. Han får bruke andre tema enn de andre for å vise målene i læreplanen. Bruker interessene hans for å lage oppgaver jeg tenker han vil «orke» å løse, at de ikke skal føles så altfor meningsløse. Oppgavene hans er tyngre enn det resten av klassen holder på med, i begge fagene. Han får mer stoff å forholde seg til, fremmedspråklige kilder, fremmede oppgavetyper. Likevel er oppgavene på en måte lette for ham, for de krever ikke at han skal skrive så mye.

Skriving som i hans øyne er meningsløs er noe han bruker mye energi på, og har vært en avgjørende faktor i forhold til å få gjort skolearbeid i det hele tatt. Ser han poenget med skrivingen er det greit, altså formidle ny kunnskap og debattere egne og andres meninger, men som metode for å gulpe opp «meningsløs» reprodusert kunnskap går han helt i baklås.
Jeg satser på oppgaver der han må lese mye, samle info, bearbeide. Dette klarer han fint uten å slite seg ut. Jeg må ha i bakhodet hele veien at han ikke har utholdenhet eller læringsstrategier, derfor må det også være noe han liker å lese om. I tillegg må oppgavene «vekke» ham litt – få ham til å ville lese mer, oppsøke mer kunnskap.

Vi går på noen smeller, både Magnus og jeg. Jeg ligger våken om nettene og grubler, han fortsetter å sette meg på prøve, saboterer innimellom, jeg kjefter, og han proklamerer høyt og tydelig at han «gir nå f**n».

Likevel. Noe har skjedd og skjer.

Magnus leverer arbeid. Magnus leser høyt i klassen. Magnus deltar i timene. Det er av og på, selvsagt, men forskjellen på Magnus i august og ved terminslutt er så stor at en ikke skulle tro det var samme karen.

Utover våren får klassen en større oppgave i et av programfagene. Mine fag er også involvert, og endel av mine timer går med til dette prosjektet. Magnus er med på dette. Det skal til slutt presenteres for lokale politikere, i form av en powerpoint og et foredrag basert på undersøkelser klassen har gjort.

Hadde noen sagt det i august ville jeg ikke trodd det, men det er Magnus som står for hoveddelen av presentasjonen. Foran fremmede. Snakker høyt og tydelig, presenterer funn, stiller kritiske spørsmål. Opplever reell mestring.

Etter alle våkne timer med grubling, alle smeller og frustrerte øyeblikk det siste skoleåret, all jobbing vi har drevet med, både Magnus og jeg, i ganske bratt motbakke, er det en usigelig lettelse. Han er tydelig stolt av det han presenterer, og jeg må skjule at jeg faktisk gråter. At han stoler på seg selv, egne evner og egen kunnskap er så godt å se. Skoleåret avsluttes med gode karakterer, en Magnus som stoler på seg selv, og som ifølge mor har fått igjen smilet sitt.

Vi er ikke i mål. Magnus trenger MYE støtte og hjelp.
Han må finne læringsstrategier som fungerer for ham, han må trene utholdenhet, han må lære å gå på trynet og reise seg igjen,  alt dette som han skulle lært i grunnskolen dersom han hadde fått opplæring bedre tilpasset sine evner. Men det er ikke slik at elever som Magnus nødvendigvis er synlige – det er ikke alltid opplagt at de er utstyrt med et hode som fungerer annerledes enn på de andre 29 elevene i klassen. Vi lærere lærer ingenting om elever som Magnus i utdanningen vår. Vi har ingen verktøy å hjelpe oss med. Så når desse elevene ikke oppdages, opplever de heller ikke relle utfordringer, eller reell mestring. De får ikke trent utholdenhet eller sett nytten i ulike læringsstrategier. Da får vi elever som Magnus, som melder seg ut i ungdomsskolen og på videregående.

Å lære seg å bruke ulike læringsstrategier og å trene læringsutholdenhet på ungdomsskole/videregående er knalltøft. Det er kjempevanskelig, både for elevene og de lærerne som skal dra dem gjennom det. Men det nytter! Vi er på vei.

Magnus står på veien istedenfor å ligge i grøften. Nå er det bare om å gjøre å holde ham der, i motbakker og svinger. Men han går selv.